Pilegrimer.

Pilegrim kommer  av det latinske ordet peregrinus, som betyr fremmed, utenlandsk.
I middelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted ».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» - dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det Hellige Land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».

Hvorfor reiste folk som pilegrimer?

Alle slags mennesker tok av sted til pilegrimsmål, pålagt eller av fri vilje.De kunne bli pålagt av presten å reise for å få tilgivelse for synder de hadde gjort, eller de reiste for å søke helbredelse for sykdommer og andre lidelser. Noen kunne nok reise av ren eventyrlyst også, og det hendte at rike folk betalte andre for å reise i deres sted.

Ofte påla pilegrimene seg selv ekstra straff ved å gå barbeint eller bære tunge byrder, og det siste stykket på veien var det vanlig at folk krøp på kne. Større slit ga større mulighet for tilgivelse.

En del steder kunne man samle seg opp avlat, som kom godt med når man etter døden kom til skjærsilden og ble satt til ansvar for sine synder. Men for alle gjaldt det at det var en alvorlig ting å ta ut på pilegrimsreise - mange kom aldri tilbake. Å være pilegrim betyr at man er i oppbrudd og  på vei til et mål, og i middelalderen , som i dag, var det en søken etter åndelige verdier.

Olavskirken - et pilegrimsmål.

Foto: Tove Virata Bråthen

Adam av Bremen forteller i 1075 om pilegrimsferder til Nidaros, og han hevder at de fleste pilegrimene reiste sjøveien dit. Denne reisemåten var nok forholdsvis kostbar, og vanlige folk reiste sammen flere båter i lag, kanskje av frykt for sjørøvere, onde makter og reisens usikkerhet. Fra Østlandet var Tønsberg trolig et utgangspunkt, fra  Vestlandet Stavanger og Bergen. En rekke steinkors var gode merker for leden opp gjennom kysten. Ved  Haugesund står ett der havstrekningen over Sletta begynner.

Likeså er det rimelig at mange av kystkirkene har hatt betydning som sjømerker.Pilegrimene som dro langs kysten var nok overbevist om at Hellig Olav holdt en ekstra hånd over dem. Derfor var det nok viktig å oppsøke de Olavskirkene som lå langs leden.

Da Håkon Håkonsson satte i gang byggingen av Olavskirken på Avaldsnes, var Olavsdyrkelsen på sitt høyeste i Norge. Kirken på Avaldsnes som står ved inngangen til skipsleden, kan  ha blitt et pilegrimsmål i seg selv. Pilegrimer søkte til steder som var innvidd til helgener. Det var en kirkelig regel at ethvert vigslet alter skulle ha helgenrelikvier i et lukket lite rom, og det kan godt hende at det har blitt skaffet Olavsrelikvier fra Trondheim til Olavskirken. ( Relikvier er ting som har tilhørt helgener og som hadde en undergjørende kraft).Fra kong Håkon 5. sitt testamente i 1319 vet vi at det blir nevnt kostbarheter  som kongen gir til kirken, bl.a. relikvier.

I 1308 fikk Olavskirken avlatsprivilegier. Avlat betydde at kirken kunne ettergi en bot som presten hadde pålagt de som angret syndene sine. Avlatsbrev kunne senere kjøpes, men man kunne også oppnå avlat dersom man oppsøkte hellige steder.

Brevet i 1308 sier at den som oppsøker et av de kongelige kapellene på festdagen for det ( for Olavskirken: olsok), kunne få ett års avlat, og dersom det kom noen på besøk de påfølgende åtte dagene, fikk de førti dagers avlat. Vi kan dermed regne med at det var særlig stor trafikk til Olavskirken ved olsoktid.

På kirkens nordre vegg er det en gjenmurt dør. Det er «de sjøfarendes dør». Dette var nok også pilegrimenes inngang. De skulle alltid komme inn i kirken med ryggen vendt mot nord, der de vonde maktene holdt til. Dette finner vi idag i utrykket «å lyse noen nord og ned». Inne i kirken møtte pilegrimene både et Maria-alter og et Olavsalter der de kunne si fram sine bønner, der var mange lys, sang og vakre ting å se på. Det må ha vært en stor opplevelse etter strabasene på sjøen eller den slitsomme vandringen!

Spor etter pilegrimene.

Foto: Tove Virata Bråthen

De fleste pilegrimene hit kom nok sjøveien, men sjøen sletter alle spor. Derfor må vi leite etter spor på landjorda for å finne spor etter «de fremmede».Vi vet at pilegrimer som kom østfra, har gått over Ørpetveit, gjennom «Munkaskar», over Moksheim og kommet ned til Vormedal, før de ble fraktet over Karmsundet.

 De har først sett kirken fra en bakketopp. Denne bærer ennå navnet «Fejensbrekkå» (fejen = glad), og minner om den gleden de må ha følt når de så målet for reisen sin. På Velde har vi navn som «Munkhaug». Pilegrimene ble ofte kalt «munker» eller «munkelus» og ble nok mange ganger forvekslet med klosterbrødre.

Pilegrimer med høy status fikk sikkert overnatte på Avaldsnes, men ellers var nok folka på kongsgården lite villige til å huse alle slags farende folk. Derfor ble det reist et såkalt «sælehus» et par km nord for kirken. Nå heter det nettopp Salhus der. Et sælehus var et slags enkelt herberge for reisende. I 1368 brente hanseatene kongsgarden på Avaldsnes, og da satte de også fyr på sælehuset.

Reformasjonen gjorde slutt på pilegrimsreisene i Norge. Siden har pilegrimen hatt en ren åndelig betydning,  og i de følgende århundre har dette kommet til uttrykk gjennom salmer, eventyr, sanger og dikt. I vår tid er pilegrimstanken kommet fram igjen, bl.a. ved at man har tatt opp igjen vandringer på gamle stier. Hver olsok kan man nå gå den gamle pilegrimsstien fra Toskatjønn og til Vormedal, for å ta båt over til Avaldsnes.

Pilegrimsdikt.

PILEGRIM

Er en pilegrim
i eget liv
på jorden
en gudløs
filosof i verden
søker mål og mening
vandrer langsomt veiene
i pilens retning
med livet i bagasjen
gledene og sorgene
møter menneskene
og planter blomster
kjenner hjertet banke
og kroppens kjernekraft
flytter fjell
sprenger grenser
setter spor
en pilegrim
som med visjoner
bygger katedraler
av livets egen
uendelig verdifulle
og lange
blomstrende og
smertefulle
pilegrimsreise.

Grete Holen.

Foto: Tove Virata Bråthen

PILEGRIMSSANG MOT ÅR 2000.

Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.

Nå dages det i dalen, det tindrer over tind,
det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn
og stien må vi alle gå alene.

Erik Bye.