Vi vet ikke hvor godt folk i Norge kjente til Luther og hans lære, men det virker som om de gamle skikkene holdt seg lenge i vårt distrikt. Et gammelt sagn forteller om at de som holdt på katolisismen rømte til ei berghole på det 300 m høye Valhest-fjellet og holdt messe der. Like ved er det et sted som kalles Prestvarden.

I alle fall er det sikkert at Olavskirken ble plyndret for alle kostbarheter, og at kirken mistet mye av inntektene sine av jordegodset. Dette var den direkte årsaken til at forfallet økte. Folk hadde lite respekt for de nye prestene, og brydde seg ikke om å betale tiende til dem.

På begynnelsen av 1600-tallet var hr. Abraham Engelbretsson prest på Avaldsnes. Han skal ha vært en stridbar og direkte kar. I !607 besøkte kong Christian IV. Avaldsnes, og da hadde de en samtale der kongen spurte presten hvorfor prestekjolen hans var så kort. " Den er blitt beklippet tilligemed kallet", svarte presten. Med det mente han at inntektene hadde minket like mye som lengden på kjolen!

Selv om prestegarden på Avaldsnes var mellom de beste i distriktet, var det ofte strid mellom prestene og biskopen om inntektene av jordegodsene. Ikke minst gjaldt dette den kjente presten Christen Bentsen Skaaning (fra Skåne), som satt som prest på Avaldsnes fra 1635 til 1679 – altså i over 40 år ! Det er han vi ser på maleriet som henger på nordveggen i kirkeskipet.

Han søkte kongen om ekstra midler for å sette i stand prestegarden, som var kommet i forfall. For å plusse på inntektene sine, drev han også med silde-handel ( enda det var ulovlig). Hr. Christen var en prest som fikk respekt av folket, og han var med ved flere kongehyllinger. Han fikk en stor familie etter hvert – ti barn vokste opp og slo seg ned i bygdene rundt Karmsundet, så det er mange etterkommere av han her. Den eldste sønnen, Bernt, ble til og med prest etter faren, men han hadde " en slem Vane hengiven til Drik" som gjorde at han ikke var vel ansett som prest.

Utover 16- og 1700-tallet skiftet prestene oftere. Det var et stort og tung prestekall, og mange ble bare kort tid. Etter hvert ble det nødvendig med hjelpere for at presten skulle kunne ta seg av alle oppgavene. Det var klokkeren, medhjelperen, personlige kapellaner, tjenestefolk, kirkeverger og etter hvert omgangsskolelærere.

Kirkesøndagene kunne holde på i timesvis, og siden folk var tidlig oppe og hadde lang vei (for eksempel fra Aksdal), ble de trøtte og sovnet under de lange preikene. I 1645 kom en lov om å tilsette en mann som med en kjepp skulle vekke dem som sov!

Innføring av skolevesenet var årsak til mye strid mellem prest og menighet. IAvaldsnes nektet folk å innføre den nye skoleordningen i 1741. Dette prøvde presten Petter Daldorph å gjøre noe med da han kom som prest i 1764. Han provoserte også folket ved å innsette en annen klokker enn de ville ha. Nye skikker, for eksempel ved barnedåp, opprørte mange. Ved flere anledninger brøt folk fra menigheten presten av midt i gudstjenesten og ville diskutere! Heldigvis ble det ingen rettssak om dette, og forholdene roet seg etter hvert. Men først omkring 1780 ble skoleordningen innført.

En av prestene som satte mest spor etter seg på Avaldsnes, var Johan Lyder Brun, som var sokneprest fra 1832 til 1848, og også prost fra 1835.

 Sammen med kona Karen hadde han tolv barn, mellom dem sønnen Christen som ble maler og har malt det store korsfestelsesbildet som henger i kirken. Johan Lyder Brun tjente penger på å være "arkeolog", han var nemlig den som fikk gravd ut den store Flaghaugen, der det ble funnet en stor gullring som han solgte til Universitetet i Christiania.

Brun var en respektert mann, bl.a. ble han valgt til ordfører.

Til å begynne med likte han ikke haugianerne og bad Per Austevik, den fremste av dem, om å slutte med å holde møter. Senere ble Brun sjuk, og da hendte det utrolige at han sendte bud etter Per. Etter det forandret han syn på Hauge-vekkelsen og oppfordret folk til å ha samlinger.

En gang var Johan Lyder Brun på reise fra Bergen med båt, sammen med biskop Jakob von der Lippe. Det blåste opp til storm, og de måtte søke nødhavn på lørdagskvelden i Sveio. Ryktet gikk om at den kjente presten var i nærheten, og det endte med at Lyder Brun holdt møte for folket i et sjøhus.

Neste dag hadde det løyet såpass at de prøvde seg utpå Slettå. De var ikke kommet langt før de var oppe i samme uværet igjen. Det var så svære bølger at de trodde deres siste time var kommet. Men det gikk bra, og de nådde velberget fram til Avaldsnes. Der hadde det samlet seg mye folk som ventet på presten. Han gikk rett opp til kirken, de sang en salme, og så gikk han på prekestolen. Biskopen satte seg i kordøra og hørte på. Etter gudstjenesten sa von der Lippe til Brun : "Jeg har hørt mange prekener i min tid, men en slik preken har jeg aldri hørt eller vil få høre. Når skrev du den?" " På Slettå., da vi ventet på døden", var svaret.

I februar 1870 kom Lars Oftedahl til Avaldsnes som vikarprest. Dette vikariatet varte bare 11 måneder, men likevel satte han dype spor etter seg. Oftedahl var en kjent vekkelsespredikant, og talte kraftig mot drikking, slåssing og bannskap. Han talte direkte til folk på et språk som de forstod, og han skrev sanger og hadde en slags " folkehøysskole" for de unge. I løpet av de 11 månedene hadde han omkring 200 møter i kirken, i skolehusa eller i private hjem. Berge Furre, som har skrevet om Oftedahl, sier :"Det er solskinn over Oftedahl si tid i Avaldsnes: fulle kirker, en sterk religiøs folkebevegelse omkring den unge, energiske prest, samhold og harmoni om forkynnelsen hans, og sorg i avskjedstunda."